Vaga Bond skriver om seiling i Karibia i More Sailing.

Karibia: Kast loss, sett seil og cruise mellom øyene

Gjengrodde strender, ulovlige avlinger og gyngende reggae. Vi heiser seilene og oppdager karibiske øyer bortenfor staselige hoteller og masseturisme.

Jollen glir nærmere og nærmere den mørke bryggen. Bølgene slår mot jollens sider, og stjernehimmelen lyser opp veien mot land. En hodelykt lyser opp. Båten gynger, og hendene klamrer seg fast. De tørre palmetrærne rasler i måneskinnet, og bølgene slår mot den øde stranden. Råtne planker med store hull har skapt vanskelige luker, og lommelyktens lys stopper ved den ene enden av bryggen og advarselsskiltet "Enter at your own risk". Vi klatrer i land.

Etter en drøy ukes seilas er vi fremme ved et av turens mest etterlengtede stoppesteder. Og som tatt ut av en reisekatalog bøyer det seg perfekt foran oss: Salt Whistle Bay på Mayreau Island. Treplankene snerrer høyt når elleve par føtter balanserer i fjæra. En svak, søtlig lukt strømmer mot oss fra mørket.

Et kritthvitt smil dukker opp fra mørket, og en mager, eldre mann løper mot oss mens han roper: "Velkommen, velkommen, velkommen." Han lukter fisk, og håret er tvunnet i fletter som danner en turban. Han presenterer seg som Larston og forteller at han har bodd på en båt i bukten i to år og er strandens hummermester, kelner og kokk.

En trebar bøyer seg rundt en solid stamme, lyskilder klatrer opp på et palmebladdekket tak, og rundt oss er tre langbord spredt ut på sanden. Duften av hvitløk, urter, smør og hav fyller luften, og Larston danser bort til grillene der et fjell av sprellende hummer sakte koker. Han pirker i dem. Han snur og vrir dem forsiktig og pensler på marinaden.

Den fredfulle stemningen smitter over på gruppen, og det føles som om vi befinner oss ved verdens ende. Vi faller inn i reggaens rytmer og toner. Fjorten hummere settes på bordet. Så danses det i baren, på bordene og på stranden.

Stemmen dukker opp fra ingensteds. Litt forvirret ser vi oss rundt før vi får øye på et lite hode som stikker opp ved kanten av seilbåten. Siden tidlig om morgenen har høy reggaemusikk blitt akkompagnert av hanegal og bølgeskvulp. Jeg skal akkurat til å åpne munnen når den unge fyren slår ut med armene mot bukten vi ligger for anker i og utbryter:

- "Selvfølgelig har du sovet godt. Du er jo i paradis!

Han ler og sender baguetter og en pose is til seilbåten vår. Jeg ser ettertenksomt på husene der reggaekonserten har pågått hele natten og spør om naboene i landsbyen ikke blir forstyrret? Fyren blir stille og ser uforstående på oss. Spørsmålet var tydeligvis det dummeste han hadde fått på lenge.

Les hele artikkelen med tilhørende bilder ved å klikke her.