Utdrag fra en atlanterhavsseilers loggbok

"Som mange andre seilere har jeg lenge hatt en drøm om å seile over
lenge hatt en drøm om å seile over Atlanterhavet og å kunne bære
røde bukser med stolthet."

Ingen andre i familien min har hatt noen hang til denne typen langturseiling. Min kjære kone Kerstin setter mest pris på dagsturer med middag og en natts hvile i en koselig havn, noe jeg også synes er et herlig seilerliv. Drømmen om å seile langt har imidlertid alltid ligget i bakhodet. Jeg innså imidlertid tidlig at hvis det skulle skje, måtte det være sammen med andre enn mine nærmeste. I julen 2018 var hele familien, inkludert de voksne barna, på Gran Canaria og hadde en fin uke i solen. I løpet av denne uken gikk jeg flere runder i havnene på øya og så misunnelig på båter som var på vei ut på det store eventyret. Tenk å kunne tilbringe flere uker på åpent hav. Lysten til å realisere denne drømmen vokste, og vel hjemme igjen begynte jeg å søke på internett etter mulige alternativer. Snart fant jeg More Sailing i Göteborg, som organiserer og formidler charterseiling i både Middelhavet og Karibien. More Sailing deltar også i den årlige ARC-seglingen (Atlantic Rally for Cruisers) mellom Gran Canaria og St Lucia i Karibia. På disse seilasene kan du bli med som "betalende mannskap". I år skulle de delta med to katamaraner av typen Lagoon 52. Jeg var først skeptisk til å seile katamaran, men ble fort vant til tanken. Etter litt diskusjon med More Sailing meldte jeg meg til slutt på ARC 2019 med start i november. Nå var det endelig avgjort! Som en start på forberedelsene til dette eventyret hadde vi et møte med hele det fremtidige mannskapet våren 2019 i Göteborg. Vi skulle være 10 personer om bord, inkludert en skipper og en "first mate" fra More Sailing. De resterende åtte personene var "betalende mannskap", akkurat som meg. Det var veldig spennende å møte hele gjengen som skulle tilbringe en måned sammen om bord. Ingen av oss kjente hverandre fra før, så det var litt av et sosialt eksperiment for å se hvordan vi ville komme overens og fungere som gruppe. Som alle vet, er det ikke så lett å komme seg bort og ha privat tid på en seilbåt. Det viste seg imidlertid at alle var veldig hyggelige og positive. Vår "teambuilding" startet direkte under dette første møtet.

I midten av november var det på tide å starte eventyret for alvor. Etter planen skulle vi først ha en uke sammen på Gran Canaria før vi startet. Båten var allerede på plass i Las Palmas da vi kom ned. Den var splitter ny fra verftet i Frankrike og hadde blitt fraktet ned uken før. Den første uken var fullspekket med aktiviteter. For det første måtte vi fylle båten med alt man trenger for tre uker til sjøs. Det ble mange turer til ulike butikker og mange vareleveranser til broen. Siden vi hadde fryser om bord, lagde vi også mye basismat som ble frosset ned. Vi kjøpte også mye frukt og grønnsaker som ble stuet om bord og hengt opp i nett. Det var viktig å vaske alt nøye slik at det ikke kom blindpassasjerer om bord i form av kakerlakker og annet småkryp. Det er ikke lett å planlegge mat til ti personer på en slik reise.

I løpet av uken i Las Palmas var det også ulike aktiviteter i regi av ARC-organisasjonen. Det var mange forskjellige interessante foredrag å delta på. Erfarne langturseilere, meteorologer og andre spesialister holdt foredrag om alt fra sikkerhet, vær, astronomi og matplanlegging. Det ble også anledning til mye sosialt samvær mannskapene imellom. Det var svært internasjonalt i havnen med rundt 190 startende båter fra mange forskjellige land.

For å kunne delta i ARC stilles det ganske høye sikkerhetskrav til båtene. Det gjelder både personlig utstyr og båtutstyr som må være på plass. Dagene før start kom inspektører fra ARC-organisasjonen om bord og gjorde en grundig gjennomgang før det ble gitt grønt lys for start.

Etter en begivenhetsrik uke i Las Palmas var det endelig tid for å sette ut på havet. Startområdet utenfor havnen var fullt av båter, og de av oss som ikke var vant til å håndtere en stor katamaran, lærte raskt å seile og manøvrere det noe uhåndterlige fartøyet. Det er virkelig en annen følelse å styre denne typen store dobbeltskrogede flytende fartøy når man er vant til enkeltskrogede båter. Vi kom imidlertid godt i gang og suste snart av gårde i solskinnet med gennakeren oppe i 10-12 knop i den friske vinden. Vi hadde nå ca. 2700 nautiske mil foran oss før målgang i Karibien.

Selv om vi var nesten 200 båter ved start, spredte feltet seg raskt, og etter en dag var det ikke lenger mange konkurrenter igjen i sikte. Vi kom raskt inn i rutinene våre om bord med vakthold, matlaging og permisjon. Vi hadde satt opp en rullerende vaktplan med tre timer på vakt og deretter fem timer fri. Det betydde at vi aldri fikk sove mer enn fem timer i strekk, så vi måtte bruke deler av de frie vaktene i løpet av dagen til å sove slik at vi fikk hvilt oss. Det var imidlertid veldig lett å komme inn i denne rutinen og tilpasse kroppen til å dele opp søvnen.

Å seile katamaran er litt spesielt fordi båten ikke krenger. I grov sjø blir det selvfølgelig en sjøgang med bevegelser opp og ned og stamp i båten. Den krenger imidlertid ikke, noe som betyr at sjøstuving av alle ting ikke er like kritisk og at man kan bevege seg litt lettere om bord uten å holde seg fast hele tiden. Jeg hadde forventet at i hvert fall noen av mannskapet ville bli sjøsyke de første dagene. Det var imidlertid bare noen få av mannskapet som hadde mindre problemer den andre dagen til sjøs. Etter det hadde alle det bra under hele turen.

Innkvarteringen om bord var ganske komfortabel med lugarer der vi bodde to i hver. Det var også tilgang til en dusj med ferskvann som man kunne unne seg omtrent annenhver dag. Vi hadde en watermaker om bord som omdanner sjøvann til ferskvann. Alt vann som ble brukt til matlaging og vask, kom fra denne enheten. Vi hadde imidlertid bunkret ca. 350 liter flaskevann til drikkevann. Det er lett å glemme å drikke nok i varmen, og vi måtte være på vakt ved det minste tegn på hodepine, som er et symptom på dehydrering.

Etter rundt fire døgn til sjøs på sørvestlig kurs mot Kapp Verde var vi nede på breddegrader der passatvindene dominerer. Denne vinden blåser fra nordøst og øst. Deretter dreide vi vestover med kurs mot det sørlige Vestindia. Når man seiler på disse breddegradene på en vestlig kurs, har man stort sett alltid sludd og lens i varierende vindstyrke. Du synes kanskje at dette høres ganske behagelig ut, men det kan også være frustrerende når vinden avtar og seilene rykker og flakser i lett medvind. Det kan også blåse sterkere vind, og da må du alltid passe på at du ikke får en ufrivillig gipp. Derfor har du alltid en eller annen form for preventer for å unngå skader. Et annet vindfenomen som av og til oppstår her, er såkalte "squalls". Dette er lokale, vertikale bygeskyer som dannes over den relativt varme havoverflaten. De er ganske like tordenskyene vi har her hjemme, men uten torden. De kan imidlertid gi kraftig regn og sterk vind som kommer raskt. Det er derfor lurt å holde utkikk etter disse, slik at du er forberedt på å redusere seilet om nødvendig.

Etter en uke på sjøen begynte jeg virkelig å kjenne på den herlige følelsen av det enkle båtlivet.
Det er da det meste dreier seg om vakthold, vær, vind, mat og søvn. Jeg kan virkelig sette pris på dette å være helt frakoblet fra mail, SMS, TV osv. Det var også et fantastisk kameratskap om bord med mange fortrolige og dype samtaler på nattevaktene under en fantastisk stjernehimmel.

Etter 10 dager til sjøs passerte vi reisens teoretiske midtpunkt, dvs. 1350 nautiske mil til St Lucia. Lucia. Man må respektere disse avstandene. Man må også respektere at man her ute må klare seg på egen hånd. Hvis noe alvorlig skulle skje om bord, er du langt fra land og kan i beste fall få hjelp fra en annen båt i nærheten. Derfor er det viktig å være forsiktig og unngå skader. Om bord på vår båt klarte vi å unngå alvorlige skader. Det dreide seg for det meste om håndskader fra håndtering av fall og laken. Seilerhansker kan være ganske nyttige noen ganger.... Vi hadde også mange spennende opplevelser med dyrelivet mens vi seilte. En dag kom det en liten finke og landet på dekk. Det viste seg å være en liten steinskvett. Den så ut til å være ganske sliten etter en lang flytur over havet. Vi satte ut vann og en liten skål med frø på dekk, som den straks hakket på. Denne lille fuglen ble hos oss om bord i flere dager. Den tok noen flyveturer rundt båten når vi skiftet seil og andre ting på dekk, men den kom alltid tilbake. Etter en uke forsvant den imidlertid. Vi ønsket ham lykke til og håpet at han fant en annen båt å hvile seg på, for det var veldig langt til land.

Ofte fløy det flyvefisk over vannoverflaten rundt båten vår. Disse småfiskene oppfattet båten som noe farlig og brukte flygeevnen sin til å flykte. Av og til hendte det imidlertid at de landet på dekket ved en feiltakelse. Om morgenen måtte vi ta en runde på dekk for å rydde opp flyvefisk som hadde landet på feil sted i løpet av natten. En gang sto en dekksluke til en av lugarene våre på gløtt. En flyvefisk klarte å fly rett ned i køya til et sovende besetningsmedlem. Han fikk en ublid oppvåkning og laken som luktet svakt av fisk resten av turen.

Det meste av turen hadde vi fiskesnører hengende etter båten. Vi fikk napp ganske ofte og bidro dermed til matforsyningen. Fisken som oftest ble fanget, var gullmakrell, også kjent som mahi mahi. Dette er en fin matfisk, og det ble tilberedt deilige retter av denne fangsten. En gang fikk vi også tunfisk på kroken. Heldigvis var den bare rundt 10-12 kg, og vi fikk den på kroken etter en halvtimes kamp. Tunfisk kan være mye større, og det hadde vi nok ikke klart med det fiskeutstyret vi hadde om bord.

Ved et par anledninger så vi også store stimer med delfiner som lekte og hoppet rundt båten. Man kan aldri få nok av disse fantastiske dyrene som beveger seg så smidig i vannet. Når de kom, var det som regel grupper på 20-30 stykker som holdt seg rundt båten i 15 minutter eller mer. Man fikk lyst til å hoppe uti selv. Det var en ganske behagelig badetemperatur med 29 grader i vannet. På ettermiddagen den 18. dagen til sjøs fikk vi øye på land! Det var St Lucia og naboøya Martinique. Vi krysset mållinjen tidlig på kvelden og gled inn i havnen i Rodney Bay i St Lucia. Lucia. Da vi la til kai, var det en velkomstkomité med representanter fra ARC. De ønsket oss velkommen og bød på rompunch, en lokal rompunch som drikkes mye i Karibia. I løpet av dagene vi tilbrakte i Rodney Bay, var det et hyggelig gjensyn med mannskapene fra de konkurrerende båtene. Det ble mye festing og flere bekjentskaper med rompunch.

Selv om seilasen hadde gått fantastisk bra med god stemning om bord, var det deilig å være i land. En opplevelse utenom det vanlige som jeg kommer til å bære med meg hele livet.

Nå kan jeg også bære røde bukser med stolthet!

Magnus Jeppsson