ARC blog 2019 - Hans 79 år gammel

Det er et privilegium, en utfordring - og et utmattende langdistanseløp - å bli gitt slipp på av en sjenerøs kone og legge ut på Atlanterhavsseilasen i en alder av 79 år.
Trettheten er konstant, og det daglige arbeidet med husarbeid, klesvask og klær blir krevende. Pliktene ved roret dag og natt er uunngåelige og krever all den konsentrasjonen jeg kan mønstre. Når man blir vekket, må man være påkledd og klar på flydekket 15 minutter senere.
Når det oppstår vanskelige situasjoner med seil og alt mulig og utenkelig, må alle hjelpe til. Du må ut og bidra selv om natten er mørk, vinden er sterk og du nettopp har sovnet.
Alt dette er spesielt vanskelig fordi alt er i bevegelse hele tiden siden vi la ut fra Las Palmas på Gran Canaria.
Alt er i bevegelse, og alle sanser blir stresset. Hørselen må akseptere en kakofoni av lyder som spenner fra den evige knirkingen og knitringen i lugarens veggpaneler til suset som en liten foss der vannet slipper båten akterover. En hel verden av lyder innvendig og utvendig som du ikke kan tyde. Det er aldri stille.
Synet må akseptere at hele verden er i bevegelse. Det eneste som ser ut til å være fast, er den perfekte sirkelen som tegnes av horisonten - men selv den beveger seg i takt med båten. Stjernehimmelen vrir seg i løpet av natten, månen kommer og går, og det samme gjør Venus med sin makker Neptun.
Sansene som styrer kroppens balanse, hviler aldri helt, for selv sengen gynger. Man må holde seg fast i noe, eller i det minste stå i nærheten av noe å holde seg fast i når man er på beina.
Hjerneforskningen viser hvor mye hjernen må jobbe for å tolke og parere alle disse inntrykkene. Dette arbeidet kan man ikke forstyrre, det er programmert fra gammelt av. Hjernens arbeid krever mye energi, og vi går normalt ned i vekt når vi seiler.
Så vitaliteten går ned, og det gjelder ikke bare meg, men alle medseilere.
Men man tilpasser seg.
Det sosiale livet om bord fungerer godt til tross for det krevende miljøet. Vi er prisgitt hverandre og avhengige av hverandre.
Til tross for trettheten får man mange gylne minner og livserfaringer. Ledelsen er svært profesjonell og skaper trygghet og trivsel.
Vi har land i sikte om noen dager.
Da skal jeg sove ut, feire med kompisene mine og deretter raskt fly hjem til Margareta med den nyopererte hoften på plass og rike jule- og nyttårstradisjoner. Jeg regner selvfølgelig med å ha en diger to-do-liste å ta fatt på før jul.
Da tenker jeg også på hvordan jeg kan lyve på en interessant måte om mine opplevelser til en moderat interessert omverden!
Hans

PR