Følg båtene våre over Atlanterhavet i ARC 2017

En skippers refleksjoner. Å være skipper har en glamorøs klang. Du får kjøre store båter inn i fancy havner, du er kledd i fine klær og du spiser godt. Men alle mynter har en bakside, og baksiden av skippermynten er ansvar. Du har et ansvar for å ta vare på gjestene og båten. Det romantiske bildet av å seile over Atlanterhavet ble raskt erstattet av noen dager med rent kaos. Det begynte med at låsen til gennakeren røk, og gennakeren falt i vannet. Umiddelbart var mannskapet og styrmann Sofie i tauet for å redde seilet. Tauet fortsetter å rakne, og Sofies hånd setter seg fast i hullet der tauet går inn i masten. Hun skriker, og Patrik slår hånden hennes fri. Seilet styrter i vannet. Med blodig hånd kommer Sofie bort til meg og sier, til tross for smertene, at hun vil ta over styringen slik at jeg kan hjelpe til med seilet. Gennakeren vikler seg rundt roret og propellen. Vi tar ned de andre seilene mens vi prøver å holde den delen av gennakeren som ikke er i vannet. Etter å ha sikret seilet så godt som mulig, tar vi en kort pause for å diskutere hvordan vi skal gå videre. Under pausen løsner seilet fra roret og propellen. Vi plukker opp restene og fortsetter natten med bare fokken. Jeg setter meg ned sammen med Sofie og ser på hånden hennes. Noe av huden er revet helt bort, og fetthinnen mellom hud og muskel er blottlagt. Jeg vil gjerne sy sammen såret, men det er ikke noe hud å sy i. Hun klynker når jeg tar henne på hånden. Hun kan bevege fingrene, så det er ingen beinbrudd eller sener som er skadet. Jeg gir henne smertestillende, men smertene blir bare verre og verre. Jeg bestemmer meg for å legge lokalbedøvelse i hånden hennes for å stoppe smertene slik at tablettene kan begynne å virke. Jeg prøver å huske alt fra medisinstudiet om hvordan jeg skal legge bedøvelsen, ta sprøyten og sette nålen. Neste morgen tar jeg på meg klatreselen og hopper i vannet. Ingenting er igjen. Vi tar nye steg, setter storseil og fokk. På dagens program står blant annet surfetrening. Forholdene er perfekte. Etter noen timer skjer det som ikke må skje, en ufrivillig gipp, preventerwiren ryker og bommen knekker. Vi sjekker riggen og ser at bommen er av på to steder. Nei, ikke bommen. Vi tar ned storseilet og sikrer det. Bommen er av slik at halsen gnisser mot masten. Vi tar alle fallene vi har og begynner å senke bommen ned på dekk. Den er tung, og alle må hjelpe til for å få det til. Vel nede på dekk kan vi løsne storseilet og heise det opp på biminien igjen. Mørket faller på, og vi tar kvelden. Jeg tilbringer natten med å tegne og legge planer. Hvordan skal vi løse dette? Når lyset vekker oss og vi samles til frokost, har jeg planen klar. Planen er å løsne seilet fra masten og rulle det nedenfra. Så skal den tykke seilduken sammen med de nederste lektene danne en ny bom. Alle får sine oppgaver, nå skal vi løse dette! Vi løfter, strekker, ruller og sikrer. 8 timer senere samles vi på flybridgen. Hans begynner å heise seilet, og det står igjen. Alle puster ut og applauderer, vi er på vei igjen! En skippers dag er aldri den samme. En dag er man bølgenes konge, en annen dag er man lege og en tredje dag koker man suppe på en spiker. Med vennlig hilsen Fredrik Olsson om bord på Sirli.